Røe Isaksen og arvesynden

Jeg kan allerede nå varsle Torbjørn Røe Isaksen om at diskusjonen om lakseskatten ikke er over.

Fra midt i Oslo, i midten av Ring-3, milevis fra nærmeste oppdrettsmerd, og med Finansdepartementet som nærmeste nabo, kom det forleden en kommentar i E24 som spådde at lakse- og ørretskatten, som skal betales på en inntekt næringslivet langs kysten ikke har, kan bli som arvesynden: uutryddelig – selv med en ny regjering.

Kommentaren ble ført i pennen av Torbjørn Røe Isaksen og fortjener et tilsvar.

Isaksen skriver at det er fire grunner til at lakseskatten kan bli stående. Ingen av dem holder vann etter mitt syn.

Diskusjonen vil ha dempet seg

Regjeringen har foreslått, og Stortinget har vedtatt, å mer enn doble skatten på norsk havbruk. Skatteøkningen kommer på toppen av økt utbytteskatt, økt formuesskatt, økt arbeidsgiveravgift, økte drivstoffpriser, doblet produksjonsavgift på laks, økte renter og økt inflasjon.

I tillegg har de foreslått at skatten skal betales på en inntekt bestemt av et «normprisråd» oppnevnt av Finansdepartementet, ikke av den inntekten næringen faktisk har.

De har også foreslått at det skal betales dobbel skatt på fisk som ble satt i sjøen i 2022 og 2021, men slaktet først i 2023.

Denne fisken er utgiftsført i gammelt regime, men blir beskattet i det nye. Det er brudd på både regnskapsprinsipper og allmenn rettsoppfatning.

Jeg kan derfor allerede nå varsle Røe Isaksen om at diskusjonen om lakseskatten ikke er over – hverken i media eller i rettsapparatet.

Lakseskatten blir en del av statsbudsjettet

Det er riktig at inntektene fra lakseskatten blir en del av statsbudsjettet fra og med 2024, men det forhindrer ikke politikerne fra å ta riktige valg?

Staten flommer over av penger mens gründere, teknologer og eiere flykter landet. Den politiske risikoen har økt og utenlandsk kapital krever høyere risikopåslag på sine investeringer. I havbruket er flere titalls milliarder kroner i investeringer lagt i skuffen etter regjeringens lakseskatt.

Det vil koste litt for en stat med 15.230.000.000.000 kroner på bok å fjerne lakseskatten, men alternativet kan bli langt dyrere i form av tapte muligheter, reduserte investeringer og et skadeskutt rykte internasjonalt.

Det blir tøffere prioriteringer i statsbudsjettet fremover

I 2020 var offentlig sektors andel 61,8 prosent av økonomien. I 2023 forventes den bli 62,3 prosent.

I Danmark er offentlig sektors andel av økonomien mer enn ti prosentpoeng lavere. Offentlig sektor i Norge koster vanvittig mye, og for å finansiere det offentlige øker regjeringen skattene som igjen fortrenger privat sektor.

I 2023 er den samlede skatten på selskap og eier 51,5 prosent. I 2021 var tallet 46,7 prosent.

Blant europeiske OECD-land er det i 2022 kun to land, Danmark og Irland, som har høyere samlet skatt på selskap og eier enn Norge – og det er før formuesskatten er medregnet. Det vil bli tøffe prioriteringer fremover, men politikerne må først prioritere i statens lommebok før de begynner å prioritere i innbyggernes og næringslivets lommebøker.

Fordi penger vokser ikke på trær. Det må kuttes i budsjettene fremover slik vi kutter i våre budsjetter når det er tøffe tider. Bare slik kan kaken bakes større. 

Borgerlig side er splittet

Det er riktig at Venstre deltok i forliket med Senterpartiet og Arbeiderpartiet. De fikk også kuttet skatten fra 35 til 25 %. Det er likevel ikke slik at Venstre kan få stoppe Høyre, Frp og KrF dersom de vil fjerne regjeringens lakseskatt.

Erna Solberg sa det tydelig til Helgelands Blad i sommer:

– Vi har to alternativer; en avgiftsmodell etter mønster fra Færøyene, eller høyere skatt på selskapenes overskudd. Begge modeller er aktuelle for oss, men dette må skje i samarbeid med næringen, sa Solberg. Og videre:

– Grunnrenteskatten bidrar bare til å senke utviklingstempoet i næringen. Skatten henter kapital fra distriktene og flytter den til Oslo, i stedet for at kapitalen brukes til å utvikle i distriktene. Vi mener det er best at verdiskapingen forvaltes lokalt, slik Lovund-miljøet har vist at de er enormt gode på, sa Solberg.

Vi stoler på at borgerlige side i norsk politikk ikke går i Senterpartiet-fellen ved å love én ting før valget, for så å gjennomføre noe helt annet etter valget. Heldigvis behøver ikke en regjerings synder gå i arv til neste.