Vi må tenke nytt

Det internasjonale systemet er under press. Det vil kreve mer, også av Norge.

Det er ikke enkelt å gi veldig bastante analyser i dag av akkurat hvordan verden vil se ut om fem eller ti år og hva som vil påvirke Norge mest. Men jeg er nokså sikker på at det kommer endringer som vil kreve nytenkning og nye måter å gjøre ting på.

I 2019 la jeg fram en stortingsmelding om Norges rolle og interesser i det multilaterale systemet – med det litt nerdete kjælenavnet «multimeldingen».

Hensikten var todelt: Den ene var å definere forpliktende internasjonalt samarbeid som Norges viktigste utenrikspolitiske interesse. Den andre var å beskrive globale utviklingstrekk som utfordret forpliktende internasjonalt samarbeid, og hvordan Norge best kunne navigere i dette litt uoversiktlige farvannet.

Fire år senere er analysene i meldingen faktisk enda mer aktuelle. Dessverre har mange av prediksjonene slått til og vel så det. De seks utviklingstrekkene som setter det multilaterale systemet under press ble beskrevet som:

• Endringer i maktforholdene i verden.
• Store land som velger å løse felles problemer alene eller direkte med et annet land i stedet for i fellesskap.
• Liberale verdier, normer og rettigheter under press.
• Økt ulikhet innad i land og misnøye med globalisering og institusjoner.
• Manglende effektivitet og representativitet i det multilaterale systemet.
• Nye problemer som må løses, men som det multilaterale systemet ikke er rigget for å håndtere i dag.

Norges utenrikspolitiske handlingsrom har alltid blitt definert av vår evne til å inngå og utvikle allianser og forpliktende samarbeid. NATO er det fremste eksempelet. Allianse-medlemskapet har blant annet gitt oss større handlefrihet overfor Russland. Sagt på en annen måte: Det er ikke vår evne til å snakke med Russland i nord som har gitt oss vår sikkerhet og trygghet – det er det NATO-medlemskapet vårt som har gjort og gjør.

Som jeg har skrevet om i E24 tidligere, vil også EU spille en stadig større rolle for Norge. For vår evne til å ivareta norske interesser på stadig flere felt.

Som et lite land er også folkeretten avgjørende. Ta havretten som eksempel, et område som ofte får for lite oppmerksomhet. Internasjonal rett regulerer ressursutnyttelsen i våre enorme havområder og hindrer at andre tar seg til rette der. Folkeretten skal hindre at makt går foran rett – at ikke store, mektige eller framvoksende land kan gjøre som de vil overfor små land.

Felles for alle alliansene og samarbeidene vi er en del av, er at de er helt avgjørende for vår sikkerhet, økonomi og velferd. Og at vi gir noe for å få noe. Vi må investere i dem, vi må bidra og vi må av og til gjennomføre politikk vi ikke er 100 % enige i. Vi går likevel klart i pluss.

En av grunnene til at signaleffektene av Russlands brutale krig er så dramatisk, er at hvis landet får gjøre som det vil, vil det kunne vise andre autoritære ledere at de står fritt til å bryte folkeretten på samme måte.

Hvorfor har det så store konsekvenser hvis det forpliktende internasjonale samarbeidet utfordres?

Presset mot den liberale verdensorden, som er selve grunnplanken i utviklingen av det multilaterale systemet, gjør at de felles spillereglene ikke følges i samme grad som før. Det får konsekvenser for alle land, men det treffer små land først. Fordi vi har færre virkemidler til rådighet enn store land når noen velger å ikke følge spillereglene og setter makt foran rett.

En stadig større avstand mellom nord og sør, øst og vest, gjør at enigheten om de grunnleggende normene og reglene (som folkeretten) ikke er like klar som tidligere. Ta avstemningene i FNs generalforsamling om Russlands ulovlige krig mot Ukraina som eksempel. Ved første øyekast kan resultatet se overbevisende ut: Over 140 land stemte med Ukraina og kun fem-seks land støttet Russland.

Men det interessante er de 30–40 landene som stemte avholdende, det vil si verken for eller mot. I den gruppen er det store, folkerike og mektige land som vokser, inkludert Kina, India, Brasil og flere afrikanske land. Og nettopp det at de stemmer avholdende gjør at både Russland og Kina øyner en mulighet til å få dem over på sin side i det som er et systematisk arbeid for å grunnleggende endre det multilaterale systemet.

Hvis det skjer, vil folkeretten gradvis endres, individuelle menneskerettigheter gjøres mindre universelle og fellesskapsløsninger erstattes av at land forhandler direkte med hverandre. Dette er en utvikling som bekymrer langt flere land enn Norge.

Hva får det å si for hvordan Norge må tenke og manøvrere framover, og hvordan skiller det seg fra måten vi har jobbet før? Jeg mener det er to viktige perspektiver:

For det første: Et av poengene som ble understreket i multimeldingen fra 2019 var at vi må fortsette å bygge allianser og samarbeide forpliktende, men erkjenne at det ikke lenger er nok å bare nå ut til likesinnede land. Det multilaterale systemet, folkeretten, det forpliktende samarbeidet og den liberale verdensorden vil ikke få nok støtte ved at land som allerede støtter dette, fortsetter å gjøre det. Klubben må få nye medlemmer. Utviklingen bare de siste årene viser at hvis vi ikke jobber aktivt, vil land som ønsker å endre på alt – som Russland og Kina – like fullt fortsette sitt arbeid med å hente støtte for en endret verdensorden.

For det andre: Vi har vært vant til at mange beslutninger og retningsvalg kan utsettes, eller at vi ikke alltid trenger å stikke hodet fram. Den tida er forbi. Vi må være forberedt på å ta beslutninger raskere enn før, fordi utviklingen går stadig fortere og valgene har større konsekvenser. Mange av valgene vil kunne være upopulære, men må like fullt tas. I mange situasjoner vil vi ha mindre informasjon enn vi skulle ønske, men beslutninger må like fullt fattes. Å ikke ta en beslutning er også et valg som har konsekvenser.