Verden har havnet i luksusfellen

Mange land er nedsyltet i gjeld, samtidig som rentene stiger. Det siste året har det gitt flere akutte kriser. Mer er i vente.

I vårt lille land er et 15 år gammelt kjøkken uspiselig for mange. Og vi hyrer gjerne fagfolk for å få gjort noe med det. I villastrøkene er ofte grønne nummerskilt dominerende på dagtid.

Samtidig har prisene så godt som spist opp norske lønnsøkninger. I ti år har lønnsoppgjørene vært historisk magre. Gullalderen er over.

Forbruksfesten er altså ofte lånefinansiert. Samtidig har vi nylig roet ned gjeldsveksten litt. Vi har også sett gryende tegn til mindre konsum.

Men endringer kommer langsomt. Inntil videre ligger norske forbrukere stadig høyt i det globale gjeldskappløpet. Her kjemper vi om topplasseringer.

Som privatpersoner, riktignok. For den norske stat er det selvsagt stikk motsatt. Vi har en viss statsgjeld, men Oljefondet er vanvittig mye større.

Også det gjør oss ganske unike i verden.

For selv om mange utlendinger har holdt bedre på lommeboken enn de norske, har jevnt over deres myndigheter vært langt mer løsslupne.

Det står til tidsånden. Mange velgere forventer kompensasjon for dyrtid og inflasjonsgalopp. Mange bedrifter og lobbyorganisasjoner presser på for å holde skattene lave, grønne subsidier høye og rustningskappløpet levende.

Samtidig står Norge og svært mange andre land midt i eldrebølgen. Den krever økende beløp.

På hvert enkelt punkt gir utgiftsøkningene gjerne mening. For eksempel kan ikke Putins angrep på Ukraina ignoreres. Forsvar må bygges. Fem av nabolandene til Russland, Belarus og Ukraina leder da også an i den globale statlige gjeldsøkningen.

Men politikk er å prioritere. Politikerne har først og fremst én jobb. Skal noen få mer, må andre få mindre. Dessverre prioriterer ofte både norske og utenlandske politikere heller gjenvalg.

Og i utlandet har de ingen pengebinge å lene seg på. Resultatet er ofte at gjeldsberget stadig vokser seg større. Mange stater holder stø kurs mot luksusfellen.

Så skal det sier at inflasjon og vekst har spist vekk litt av den reelle gjelden siden pandemitoppen. Dessuten vasset mange land også under og etter finanskrisen i gjeld.

Men den gang da var rentene langt lavere. Mange trodde inflasjonen ville være lav og penger nærmest gratis å låne i årtier fremover.

Med helsekrisen endret det seg. Dyre støttepakker, enda lavere renter og sentralbankenes pengetrykking kostet mye. En forsyningskrise og Putins krigføring kom på toppen. En prisspiral ble satt i gang. Nå skal den drepes med stadig høyere renter.

Mer gjeld og mer i rente bidrar nå til at landene må bruke stadig mer av begrensede midler på å betale for gammel moro.

På sikt blir det dermed desto mindre penger til alt det viktige. Mindre til gatelys, og mindre til sykehjem. I Frankrike seiler nå gjeldsbetaling opp som den største utgiftsposten.

Gjelden kan også gi mer akutte katastrofer. Husker vi statsgjeldskrisen i Hellas? Eller fjorårets Lizz Truss? Hennes kortlivede regjering ville smøre et uansvarlig budsjett med mer gjeld.

Forslaget ble et finanspolitisk ragnarok. Børser falt. Pensjonsfond vaklet. Kursen på pund mot dollar gikk rett ned, og gjeldsrentene London må betale rett opp.

Roen ble først gjenopprettet da vi fikk svaret på om Truss eller et salathode ville overleve lengst.

Stadig går investorene på tå hev. I en rekke land sliter landene med å betjene gjelden. Sri Lanka, Ghana og Zambia er blant de siste som har bakset med en fullskala gjeldskrise.

Urovekkende høy statsgjeld er det også flere nær våre breddegrader som har. I Europa er både Spania og Frankrike nesten like skakkjørte som Storbritannia. Og land som Italia og Hellas er enda mer begravet i lån.

Og i USA satte nylig en strid rundt heving av gjeldstaket alt på spill. Roen er midlertidig gjenopprettet nå. Men budsjettunderskuddene og gjelden vokser stadig. Tiltroen til USAs betalingsevne er mindre enn før. Verdens største økonomi må betale mer i renter enn de hadde trengt.

Også de fleste andre land kunne betalt mindre. Kredittratingbyråene ser på lands betalingsevne. Hos det aller største, S & P, kan landene som står igjen med den aller høyeste vurderingen nå telles på to hender.

Forhåpentlig forstår flere land at en aktverdig pallplass på denne listen er noe å strebe etter. Og kanskje kan flere inspireres av våre realistiske naboer finnene. Der gikk deler av opposisjonen til valg på budsjettkutt og gjeldsreduksjon. Og vant.

For det er ikke mulig øke gjelden år etter år uten konsekvenser. Stoppes ikke gjeldsspiralen, blir det til slutt lite igjen til britiske fregatter, finske grensegjerder eller japanske barnehager.

Roer ikke mange nordmenn ned på låneøkningene, blir det for så vidt ikke så mye igjen til nye kjøkken heller.

Det er nemlig ikke bare verdens finansministere og sentralbanker som må prioritere pengene hardere i årene som kommer.

Også gjeldstyngede norske familier har en jobb å gjøre.

Flere kommentarer: