Står i spagat

Anniken Huitfeldt visste ikke om mannens aksjer. Det er hennes unnskyldning og hennes største problem.

Hva har utenriksminister Anniken Huitfeldt egentlig gjort galt?

La oss rydde unna et par kandidater.

Problemet er ikke i seg selv at ektemannen har kjøpt og solgt aksjer. Det er ikke forbudt. I regelverket for politisk ledelse legges det vekt på aktsomhet.

I teorien kunne det derfor tenkes at både en statsråd og en ektefelle kunne kjøpt og solgt aksjer, ha tilstrekkelig god oversikt og vanntette skott seg imellom. I praksis vil det være svært vanskelig. Det er nok grunnen til at statsminister Jonas Gahr Støre senest i dag varslet ytterligere innstramminger i regelverket. Klokt.

Problemet er heller ikke at Anniken Huitfeldt av og til er inhabil. Det vil skje med alle som ikke bor i en steinhule uten kontakt med omverdenen.

Det er to problemer:

Ektemannens aksjehandel reiser spørsmålet om hvorvidt han har handlet med mer informasjon enn den jevne aksjeeier. Har han plukket opp markedssensitiv informasjon fra sin kone? Altså informasjon som ikke er offentlig kjent, men som kan påvirke aksjekursene.

For utenriksministeren er problemet at mannens aksjer trolig har gjort henne inhabil – uten at hun visste det.

Det er særlig relevant knyttet til aksjene i våpenprodusenter. Våpenselskaper er rutinemessig avhengig av beslutninger i Utenriksdepartementet knyttet til bla. eksportkontroll. Og det er bare en person som er ansvarlig for beslutningene i et departement: statsråden.

Det er absolutt ingen indikasjoner pr. nå på at Huitfeldts ektemann har handlet med utgangspunkt i mer informasjon enn den jevne aksjeeier. Selv om det skulle vise seg at han ikke har fulgt analyserådene fra selskapet Investtech slavisk.

Selskapet har for øvrig kommet med en pressemelding i dag hvor de mener de fleste av Flems kjøp fulgte rådene.

Huitfeldt har i flere omganger understreket hvor lite hun faktisk visste om mannens aksjer. Hun trodde han eide aksjer i langt færre selskaper enn hva som var tilfellet. Ektemannen selv hadde misforstått reglene og etablert «vanntette skott» ved å ikke fortelle henne noe. Don’t ask, don’t tell.

Hvis utenriksministeren ikke visste, svekker det eventuelle mistanker om at det ble delt markedssensitiv informasjon mellom de to – særlig at utenriksministeren skulle ha gjort noe slikt med vilje, om noen skulle mistenke det (vi har absolutt ingen indikasjoner på noe slikt).

I én forstand kan det også stille Huitfeldt i et bedre lys. For i motsetning til Borten Moe, var det ikke hun som handlet aksjer. Hun visste rett og slett ikke om det.

Men den samme argumentasjonen svekker hennes forsvar på et annet punkt.

Jo mer Huitfeldt understreker at hun overhodet ikke visste om mannens aktiviteter, dess flere spørsmål dukker opp langs et annet spor: Når burde hun visst? Når burde hun sjekket?

Det enkle svaret er selvfølgelig at hun burde visst i god tid før hun faktisk tiltrådte som statsråd. Men selv ikke politiske motstandere vil være så uforsonlige at de setter en absolutt grense her.

Dermed begynner ballen å rulle:

Burde hun tenkt på det under den såkalte bakgrunnssjekken før hun ble statsråd?

Burde hun forstått det når Statsministerens kontor eksplisitt nevnte ektefeller og aksjehandel på en konferanse for regjeringen?

Da utenriksråden, den øverste embetspersonen i departementet, ifølge DN understreket at fond er det tryggeste?

Da det ble oppmerksomhet rundt innsideinformasjon knyttet til lakseskatten og Huitfeldt sto på listen?

Da statsministeren satte i gang en ny runde med habilitetssjekk før sommeren, blant annet etter spørsmål fra TV2?

Eller – som var tilfellet – en uke etter at Ola Borten Moe måtte gå av som statsråd nettopp fordi E24 hadde satt søkelys på hans aksjekjøp?

Veien videre for Anniken Huitfeldt vil avgjøres av når det å ikke vite går fra å være en politisk bulk i panseret til å bli politisk utilgivelig.