Reglene må strammes opp

Det er lov å eie, men vi må få vite mer.

Et hypotetisk spørsmål:

Om en stortingsrepresentant, midt under budsjettforhandlingene, daghandlet med aksjer i laksevirksomheter eller oljeselskaper – burde velgerne ha krav på å få vite det?

De fleste vil svare ja.

Men med dagens system for registrering av økonomiske interesser, er det opp til representantens egen vurdering om handelen skal registreres – så sant kjøp og salg av alle aksjene skjer innenfor en kalendermåned. Det er den enkelte stortingsrepresentant som selv vurderer hvorvidt kjøpet og salget utgjør en mulig interessekonflikt, for eksempel fordi vedkommende sitter med informasjon som ikke den bredere offentligheten har.

Eksempelet illustrerer en av årsakene til hvorfor systemet for å registrere ut hvilke økonomiske bindinger politikerne har, er hullete, ulogisk og tungrodd. Oppfølgingen er også mangelfull.

E24s søkelys på politikernes økonomiske bindinger viser blant annet at:

• Ni av politikerne ikke oppgir hvor mange aksjer de har i hvert enkelt selskap. Da er det ikke mulig å se i registeret hvor mye penger de har investert.
• Politikerne kan kjøpe og selge aksjer innenfor en måned, uten krav om å rapportere det til registeret.
• Flere politikere har ikke oppdatert informasjonen etter at de har kjøpt eller solgt aksjer.
• Stortingspolitikere og statsråder som investerer i aksjer gjennom et selskap, trenger bare fortelle hva de er investert i to ganger i året.
• Når en ny oversikt legges ut, blir forrige måneds oversikt fjernet. For å se de gamle listene, må du be om innsyn hos Stortinget.

Stortingsrepresentanter som Nikolai Astrup (Høyre) stiller det åpenbare spørsmålet: Man kan lure på hva som er poenget. I mange tilfeller gir registeret et øyeblikksbilde som kan være utdatert og meningsløst bare kort tid etter.

Det er ulike regler for stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer. Det er fornuftig. Stortinget skal være åpent for alle lag av befolkningen, og vedtakene der er som oftest generelle og overordnede.

Regjeringsmedlemmer kan være inhabile i enkeltsaker, som så mange av dem nå bittert har fått erfare. Stortingsrepresentanter er så å si aldri inhabile. Du kan foreslå å øke fagforeningskontingenten selv om du er medlem av LO, og du kan engasjere deg i oljepolitikken selv om du jobber der eller eier aksjer i et oljeselskap.

Det er en dårlig idé hvis regelverket skulle blokkere politikere som også har eierandeler i norsk næringsliv – selv om snart avgåtte Ola Borten Moe har rett når han erkjenner at det å kjøpe og selge enkeltaksjer, særlig i børsnoterte selskaper, i praksis er umulig å forene med å være statsråd.

Norsk politikk har heller ikke for mange mennesker med kjennskap til, eller bakgrunn fra, næringslivet. Snarere for få.

Men nettopp derfor må reglene være konsistente, uten store hull og oppfølgingen må bli langt strammere enn i dag.

Systemet blir kanskje ikke vanntett, men velgerne har rett til å vite hvis en statsråd kjøper aksjer i en børsnotert selskap – og hvor mye vedkommende eier. Folk må få vite hvis en finanspolitiker kjøper og selger aksjer i en bedrift registrert i et skatteparadis. Vi må vite om lakseaksjer, eierandeler i grønn industri eller hva det måtte være.

Ikke fordi politikerne skal mistenkeliggjøres, men nettopp for å unngå mistanke.

Undertegnede var stortingsrepresentant og regjeringsmedlem i perioden 2009–21, men meldte seg ut av partiet Høyre da jeg tiltrådte som samfunnsredaktør.