Frels oss fra handlenettene

Jeg må bruke resten av livet hvis bomullsnettene mine skal bli mer miljøvennlige enn plastposer.

Fra tirsdag gikk plastposene i alle de store dagligvarekjedene opp fra 3 kroner til 4,25 kroner. Det tror jeg vi som folk kan overleve.

Likevel er det noe som skurrer.

For samtidig som plastposen er blitt den store fienden, nærmest kastes det «miljøvennlige» og «bærekraftige» bomullsposer på enhver uskyldig samfunnsborger som våger seg inn på et arrangement.

Det som irriterer meg med bomullsnettene er ikke at de er nett. Heller ikke at de er laget av bomull – selv om det er en miljøversting. Det er at disse nettene skal signalisere bærekraft og miljøbevissthet. Gud forby at vi bruker plast. La oss gi folk «miljøvennlige» bærenett i stedet.

Det er som å kjøre bensinsluket til nærbutikken for å kjøpe økologisk mat av hensyn til miljøet.

Jeg har et helt lite berg av gjenbrukbare nett. En liten ekspedisjon ut i gangen avslørte blant andre:

• Et nett med formlene for oksygen og magnesium, fra en eller annen organisasjon
• Tre-fire hippe nett fra kunstutstillinger (en av dem har ordet «gay» i store rosa bokstaver – jeg bruker det når jeg vil vise at jeg er ganske hipp selv om jeg går i slips)
• Et nett hvor det står Oslo og et nett hvor det står Porsgrunn
• Et nett fra Det humanistiske fakultet i Oslo
• Et nett fra Manifest forlag med den humoristiske teksten: I Like Big Books ... and I Cannot Lie
• Nett fra Uranienborg menighet ... og fagforeningen Unio.
• Og selvfølgelig har E24 en egen kreasjon i den lekreste bomull.

I tillegg kommer nettene i nylon og polyester fra blant andre Vinmonopolet og de store dagligvarekjedene.

Men dette er bare toppen av isfjellet.

Jeg våget meg ikke engang ned i boden, til den store, blå Ikea-posen jeg av og til tenker på som «det sorte hullet». Den inneholder kun handlenett og gjenbrukbare poser.

Du tror kanskje at jeg er i overkant glad i handlenett; at jeg er en slags samler. At kanskje – hvis jeg ikke var lykkelig gift og hadde tre passe sjarmerende barn – ville jeg invitert kvinner hjem « for å se på samlingen min av handlenett» i stedet for frimerkesamlingen?

Nei. Dette er ikke snikskryt av nettsamlingen min. Det er et rop om hjelp.

Og størrelsen på samlingen speiler nok snarere et liv i det jeg en gang hørte en tillitsvalgt i industrien hjemme i Grenland kalle «konferanseutsatt sektor».

I perioder i livet kunne jeg knapt gå på et møte eller konferanse uten å ende opp med et bomullsnett i hånden.

Jeg er kanskje et ekstremt tilfelle, men jeg er ikke alene. Antallet bomullsnett i den norske befolkningen må ha skutt i været det siste tiåret. For nåde den fremadstormende kommune/forening/konferanse som ikke har et nett å by på til deltagere og borgere – og et overskuddslager de siden kan gi bort til hvem som helst.

For noen år siden gikk NRK-programmet Folkeopplysningen kritisk til verks. De hevdet at man måtte bruke et bomullsnett hele 7100 ganger før det fikk like lavt miljøavtrykk som en plastpose.

Men Handelens Miljøfond – de som også er ansvarlige for de dyrere plastposene – gikk gjennom saken på ny i fjor. Studien viste at «bomullsnettet kun trenger brukes 68 ganger for å miljømessig kunne likestilles med plastposer.»
Kursiveringen er ikke min, for å si det slik.

Et konservativt estimat er at jeg har rundt femti nett i bomull som ligger rundt omkring i Oslo og Porsgrunn.

Hvis jeg må bruke hvert nett 68 ganger for at det skal ha like god miljøeffekt som en plastpose, må jeg bruke disse nettene 3400 ganger til sammen. Om jeg handler to ganger i uken, vil jeg bruke nesten 33 år på det.

Da er jeg 78 år.

Kanskje kan jeg dø lykkelig i en matbutikk mens jeg fyller den siste bomullsposen fra en konferanse i 2017 med varer.

Eventuelt kan jeg bare ta rådet fra de gamle narkotikakampanjene neste gang noen tilbyr meg et nytt nett: Bare si nei.