Europas svar på en ny verden lar vente på seg

På sentrale områder henger Europa etter.

Denne sommeren i Europa har igjen handlet om vår tids ekstremklima. Hetebølger i Spania, millioner mål brent skog, greske øyer i flammer, haglstormer og flom. Men også brutale geopolitiske og økonomiske «væromslag».

Vi europeere har lenge trodd vi leder an i klimakampen. I sommer forsto vi hvor mye vi er på etterskudd.

Fra verdenspolitikken synker også et nytt alvor inn: Mens Europa står i stormen etter Russlands invasjon av Ukraina, er Kinas autoritære, internasjonale fremvekst det store, langsiktige geopolitiske skiftet vi må forstå og avdempe.

Klimakamp på ville veier. For nøyaktig et år siden signerte president Biden US Inflation Reduction Act (IRA): fire hundre milliarder dollar i subsidier for å møte nettopp Kina og klimautfordringene, og for å blåse nytt liv i amerikansk industri og fellesskap.

IRA er klart WTO-stridig, men har også blitt feiret som fjorårets beste klimanyhet. I amerikansk målestokk stemmer nok det. Men henter vi frem Det internasjonale energibyråets veikart for å klare en nullutslippsverden i 2050 fra 2021, er vi på ville veier.

Kort oppsummert er det fire ting som skal til for å unngå klimakatastrofe: karbonprising, investeringer, teknologi og internasjonalt samarbeid.

Verden feiler på alle fire fronter. Handelskrig står høyere på agendaen enn klimasamarbeid. Hver investeringsdollar trengs der den er mest lønnsom, ikke til amerikansk proteksjonisme eller et subsidierace som bidrar til ytterligere greenflation.

Den rike verden vil ikke fase ut olje og gass raskt nok, og den fattige verden vil brenne kull langt lengre enn det 1,5 graders målet tilsier. Kina leder an i fornybarutbygging (og vi henger etter), men satser også på kull i stor skala.

Kun rundt 30 prosent av verdens klimagassutslipp er i dag omfattet av et karbonprisingsystem, enten det er kvoter eller skatt. Og mindre enn 4 prosent prises på et nivå forenlig med 2030-målene og Parisavtalen.

Frankrike har nå, som det første landet i Europa, lagt til grunn som hovedscenario at Europa vil bli 4° varmere innen 2100. Det er ikke å gi opp, det er realisme gitt hvor vi er på vei.

Europas møte med Kina og Bidenomics. Med en CO₂-pris over 80 euro per tonn, er det mange som har tenkt at EU kan ha god klimasamvittighet. På verdensbasis ligger prisen rundt 5–6 dollar. Da IRA kom, var det også atskillige som mente det var best å «la det skure». EU har selv høye støttenivåer, og kan også nyte godt av at teknologi subsidiert med amerikanske eller kinesiske skattesedler, blir billigere for alle.

Men en slik innstilling er et feilskjær. Skal vi unngå klimakatastrofe, trengs både umiddelbar skalering av alle tilgjengelige rene energiteknologier og mer innovasjon, også på vårt kontinent. Europa har så langt bidratt mindre til utviklingen av nye grønne teknologier enn dets størrelse og rikdom skulle tilsi. Sagt annerledes: Vi sakker akterut i klima-teknologikonkurransen.

I stor grad er dette selvforskyldt og knyttet til underinvestering i innovasjon og sviktende kapitalmarkeder. Men den første og største utfordringen nå er å tilpasse seg en verden som følger nye regler.

Liberale markedsprinsipper har stått sterkt i europeisk styre og stell, og tjent oss godt. Det er alle grunner til å kjempe for åpen handel der det fremdeles er mulig. Men både Kina og USA befester nå sin geoøkonomiske stilling med massive subsidier og handelsrestriksjoner.

Den strenge liberale økonomiske læren om markedsnøytralitet og en ikke-intervenerende stat har også fått et skudd for baugen. Teknologi- og industripolitikk virker – og ikke bare virker, men skaper nye, uomgjengelige geopolitiske fakta og forhold.

Kinas målrettede oppbygging av grønn industri over de to siste tiårene er det fremste eksempelet på det. I dag dominerer Kina de fleste verdikjedene i det grønne skiftet, fra solceller og batteri til offshore vindturbiner.

USA har, i likhet med Europa, falt dramatisk etter. Bidens IRA tar mål av seg om å ta opp kampen: Om Kina står for den første store grønne teknologibølgen, vil USA stå for den neste. For Europa er spørsmålet om vi makter en industripolitikk slik at vi kan følge med, eller tar til takke med å falle av.

Fangens dilemma. Goldman Sachs har regnet ut at IRAs reelle prislapp kan komme opp i 1200 milliarder dollar over ti år og vil mobilisere ufattelige 3000 milliarder dollar i fornybarinvesteringer totalt. Her til lands går det gjetord om bedrifter i kritiske grønne segmenter som lokkes med fire ganger capex i subsider for å bygge fabrikken sin i USA snarere enn i Europa.

Skal Europa være med på et subsidierace man egentlig ikke tror på? Dette er fangens dilemma. Det ville lønnet seg for alle (og klimaet) om ingen oversubsidierte, men er man den eneste som holder seg til reglene, sitter man igjen med svarteper.

Europa risikerer nå å havne på tilskuerplass i verdens fremtidsøkonomi. I tillegg til verdiskapning og arbeidsplasser, er også vår økonomiske sikkerhet i spill. I dagens stormaktsrivalisering er avhengighetsforhold i råvarer, teknologi og verdikjeder blitt et våpen.

Nylig annonserte Kina eksportrestriksjoner på metallene gallium og germanium som svar på amerikanske eksportrestriksjoner innenfor avansert halvlederteknologi. Tidligere har Beijing vært anklaget for å manipulere markedet for sjeldne jordartsmetaller som inngår som kritiske komponenter i elbiler og vindturbiner.

Siden 2020 har Kina også holdt igjen eksport av grafitt som er et sentralt råmateriale i dagens batteriteknologi. Northvolt, Europas vordende (svenske) batterikjempe, er blant aktørene som har merket presset. Bak aner man en strategi om å holde Europas spede batteriverdikjede nede mens kinesiske konkurrenter etablerer seg internasjonalt og i Europa.

Alvoret er der, men svarene er desto vanskeligere. De siste månedene har EUs motstrategier kommet som perler på en snor: Green deal industrial plan (1. februar), Temporary state aid crisis and transition framework (9. mars); Net-zero industry act, Critical raw materials act og EU competitiveness beyond 2030 (16. mars); An EU approach to enhance economic security (20. juni).

At EU ikke står med luen i hånden er godt og vel, men Europa er sent ute. Industrimålene EU nå setter seg minner om de Kina satte for ti, femten år siden i sine 11. og 12. femårsplaner. Mye av dette er også deklaratorisk.

EU tar mål av seg at minst 40 % av Europas årlige behov innenfor kritiske klimateknologier, fra solcellepanel til varmepumper, skal produseres i Europa innen 2030. Å sette målene er lett, det er gjennomføringen som er vanskelig.

Første skritt. Kapitalbehovene er enorme, ikke minst i konkurranse med USA og Kina. Europa har hverken den private eller offentlige investeringsinfrastrukturen som skal til. Det USA og Kina gjør med rå muskler, må Europa derfor gjøre med teft.

Offentlig midler må tre støttene til der hullene er størst og Europa står svakest: for tiden handler det om oppskaleringsfasen av Europas mange lovende oppstartsbedrifter til de som industrielle aktører kan stå på egne ben. Ny klimateknologi handler ofte om investering i industriell infrastruktur, og da trengs mye kapital, fort.

EUs Strategic Technologies for Europe Platform (STEP) er et forsøk på det. 10 tilleggsmilliarder, skrapt sammen fra EUs slunkne budsjetter, skal gi opp til 160 milliarder euro i nyinvesteringer.

EU-kommisjonen erkjenner selv at dette kommer til kort. I strategirapporten som den la frem i sommer, settes fokus på behovet for et «Europe of investments» om vi skal lykkes i en ny verden.

Også for Norge handler en ny verden om å tørre å satse – og å tørre å velge. I dager da regjeringen mobiliserer til elektrifisering av olje og gassektoren, etterlyser mange også en industripolitikk i takt med vår tid. Lykkes Norges industrimiljøer med utvinning av sjeldne jordartsmetaller, fullskala produksjon av syntetisk grafitt eller innenfor solenergi, vil det bety mye for Europas kamp for både klimaet og økonomisk sikkerhet.

Kildelenke til grafer: IEA og EU-kommisjonen.