Det er fullt mulig å gjøre maten billigere

Høye tollmurer forklarer best hvorfor maten er dyr. Samtidig gjør det Norge unikt i stand til å bringe prisene nedover. Hvis vi bare vil.

Under pandemien kom nordmenns talent for hamstring til overflaten. Først ble skap og frysere fylt til randen med doruller og hermetiserte fersken.

Siden måtte også boder og garasjer til pers. Inn kom skumdempende joggesko og sportspannebånd.

Og det er tydeligvis rom for mer. Nå rulles de store handlevognene atter frem. Butikker ribbes for tørrvarer.

Ikke for krig eller pandemi denne gang. Men for et nytt prisbyks på mat. Nå tikker klokken mot februarhevingen. Kanskje øker prisene alt onsdag med rundt ti prosent.

Et særnorsk forhandlingssystem mellom leverandører og kjeder gir oss alltid nye priser i februar og juli. Og denne gang vil ventelig blant annet høye strømregninger og økte transportkostnader presse prisene ekstra opp.

Debatten om nivået på matpriser savner likevel altfor ofte det viktigste perspektivet. Stadig lanseres luftige innspill og politiske utredninger som bare flikker på et villet system, som skummer overflaten med symbolpolitikk og advarende pekefingre.

Det er en grunn til det.

Verken kjeder, grossister, leverandører, bønder eller politikere flest ser seg tjent med å adressere den aller viktigste årsaken til dyr mat. For da står de raskt igjen med importvernet. Skyhøye tollmurer på mat er elefanten i rommet. Elefanten i debattstudioene.

Hvorfor er det aldri krisemøter om prisene på møbler eller kjøkkenapparater? Fordi de koster omtrent det samme som i våre naboland. Eurostats siste tall fra 2021 viser at sko og klær er dyrere i Danmark, og at svenskene har Skandinavias dyreste forbrukerelektronikk.

Hva har butikkene og leverandørene av disse varene til felles? Null importvern.

På mat skiller vi lag. I 2021 var matprisene i Sverige og Danmark 18 og 20 prosent høyere enn EU-snittet. Her hjemme lå de 50 prosent høyere.

Det er åpenbart noen varer som trekker opp snittet. Vi har mange hundre prosents toll på kjøtt, meierivarer og korn. Og en sesongavhengig toll på poteter, frukt og grønt. Dette er murene som skal verne det norske bønder selv kan produsere.

Men vi er jo ikke et folk som livnærer oss utelukkende på biff, sommertomater og yoghurt. Totalt sett er det stadig flest varer uten toll og særskilte avgifter i enhver matbutikk. Likevel koster også kaffe og vaskepulver klart mer i Norge.

Selv om en del matvarer krever mye arbeidsinnsats fra bonde til bord, så kan heller ikke norske lønninger forklare hele forskjellen. Vi tjener riktignok en god del mer enn svenskene. Men danskene puster oss i nakken. Og det er jammen ikke så dyrt å få teposer frem til butikkhyllene.

At vi likevel har så bredt høye matpriser, forteller oss altså at tollmurene verner langt flere enn bøndene. Importvernet er den trygge favnen som demper konkurransen i hele verdikjeden.

• Som også Konkurransetilsynet påpeker, svekker importvernet leverandørkonkurransen. Utlendinger med gode og varierte innkjøpspriser og internasjonale varer slipper ikke til.
• Tollmurene verner også om de norskeide kjedene. De utenlandske møter en rekke hindre for å etablere seg suksessfullt i Norge. Bare spør Lidl.

Vi står igjen med mindre mangfold. Færre og mindre effektive konkurrenter i hvert eneste ledd i kjeden er en vinnerresept for prissmitte. Det er oppskriften på at også sjokolade og tannpirkere får en særnorsk pris. Og da får vi høye prislapper overalt hvor vi snur oss blant butikkreolene hos Rema, Kiwi og Extra. Og et dårligere utvalg.

Å utfordre tollmurene er samtidig nesten politisk spedalsk i Norge. Et ganske bredt flertall er mest interessert i å snakke om tiltak med langt mindre futt i. Låvedøren er bred. Og for en landbruksminister fra Senterpartiet, er importvernet en spesielt hellig ku.

Et kjerneargument for vern er at Europas nest dyreste mat, er prisen vi må betale for landbruksproduksjon i det høye nord.

Men delvis er dette en falsk dikotomi. Et karikert dilemma. Importvernet i dag er et sløvt våpen. Tollmurene sikrer langt flere enn bøndene. Mye av fortjenesten ender alle andre steder enn i landbruket.

Hvis hensikten med importvernet faktisk er å beskytte bøndene, og ikke leverandørene og kjedene, så er det fullt mulig å øke direktetilskuddene til landbruket. Som også en BI-forsker har foreslått. For eksempel til et nivå som kompenserer og inflasjonsjusterer gamle inntekter, nærmest krone for krone.

Det vil koste. Det vil kreve omprioriteringer i budsjettet. Men det kan sikre et like godt levebrød til Senterpartiets kjernevelgere.

Da kan vi samtidig gjøre fleksible justeringer i importvernet. Forslag til hvordan har Konkurransetilsynet alt lansert i E24. Blant annet kan tollkvoter endres – og det kan tillates ferdigretter med høyere tillatt kjøttandel enn 20 prosent. Ikke bare vil det smake bedre. Det vil også kunne monne. «Små justeringer kan ha stor effekt på konkurransen», skriver tilsynet på egne sider.

Det er altså mulig å sikre bøndene inntekter – og samtidig få lavere priser. Slike grep ville kommet særlig godt ut nå. Tenk hva proteksjonistiske Norge kan oppnå. Med et pennestrøk kan vi sette i gang noe som bringer matprisene ned.

Midt i dyrtiden. Samtidig som prisene på det meste ellers stiger. Det vil få land være i stand til å matche.

Justeringene blir ingen revolusjon. Men vi kan få en mer målrettet landbrukspolitikk. Og lavere matpriser. Det er kun forbrukerne som taper på at dagens system og dagens debatt fortsetter som før.

Det er til gjengjeld ganske mange av oss.

Og vi snart har vi ikke plass igjen i knotter og skap.

Flere kommentarer: