Demokratisk dans i boblen

Arendalsuka er ikke ett dansegulv, men et femetasjes diskotek.

Dancing on my own, sang svenske Robyn, og det minner litt om programmet på Arendalsuka. Men egentlig burde flere hørt på Åge Aleksandersen.

Arendalsuken er demokratiets dansegulv, sies det. Det er et vakkert bilde, trygt på den solide, sosialdemokratiske måten vi er blitt vant til i Norge. Inspirasjonen er nok også hentet fra svenskenes landsfader, deres Einar Gerhardsen, Tage Erlander. Han sa at sosialdemokratiets jobb er å bygge dansegulvet så folk kan danse sine liv.

Bildet gir assosiasjoner til et litt nedslitt grendehus med knakende treplanker på gulvet og en jordnær spellemann som tryller frem danselåter.

Men Arendalsuken er ikke ett dansegulv. Den er mer som de fem etasjes klubbdiskotekene i europeiske storbyer.

Hver etasje, hvert dansegulv, har sin egen profil. Hip hop her, eurotrance og EDM der, soul og R & B like under.

Det er et svett, hett og smått kaotisk jækla mylder.

Alle vet at uken i Arendal er en slags Øyafestival for politiske nørder – og for alle som jobber med å påvirke eller skrive om politiske nørder. Partier, organisasjoner, bedrifter, byråer ... de er her alle sammen.

At festivalen har klart å bli landsdekkende – i den forstand at konsulenter, næringsliv og politikere kjører, flyr og toger inn fra hele landet for å sette sin region “på kartet” – er en aldri så liten bragd.

Ingen dødelig sjel har en sjanse i havet til å rekke over mer enn en brøkdel av programmet, men det er heller ikke meningen. Arendalsuka er et overflødighetshorn av problemstillinger, «mulighetsrom» (som jeg vil tippe er et av de mest brukte ordene under uken) og saksområder som, skal vi tro arrangørene, fortjener enda litt mer oppmerksomhet.

Siden «alle» er her, skulle man tro at det var en strålende arena for å møtes på tvers.

Men de fleste debattene foregår, i større eller mindre grad, innenfor de ulike siloene. Man kan gå tørrskodd fra arrangement til arrangement uten å forlate egen boble.

Dermed blir det også enklere for hver gruppe å forfekte sin egen virkelighetsbeskrivelse – og sine egne særkrav – uten at de må bryne seg på andre perspektiver.

Selvfølgelig er det politikkens oppgave å balansere ulike hensyn mot hverandre, men på et arrangement som Arendalsuken hadde det vært interessant om boblene blandet seg litt oftere.

Eller som Åge Aleksandersen sier det i Dains med dæ:
Det e så my æ skoilla sagt te dæ,
Men æ får liksom itj te å sei det.

Deler av denne teksten er også trykket i Arendalsukens avis.